Hvorfor vi spiller fiolin, spør du?
Muligens begynner de fleste å spille fordi foreldrene deres ønsker det, eller fordi venner allerede spiller. Når vi velger å fortsette utover nybegynnerstadiet tror jeg det har noe med en lengsel å gjøre. Vi fortsetter fordi vi er blitt berørt av noe, en klang, kanskje har vi fått en fornemmelse av noe utenfor, en verden der ute som åpner seg når du hører musikk. Noe åpner seg mellom tonene, noe som gir nytt spillerom for fantasien.
Dessuten er selve instrumentet og dets historie besnærende. Menneskene har spilt på strykeinstrumenter så lenge vi har kunnet lage dem. Vi har klimpret og strøket på strenger i mange hundre år. Fiolinens form er jo overhodet ikke tilfeldig, den har også utviklet seg langsomt over langt tid, etter møysommelig utprøving fra utallige dyktige fiolinmakere, håndverkere i ordets beste forstand.
Det å ha en følelse for tre er nødvendig for å bli fiolinmaker. Jeg har sittet mange timer sammen med ham som bygget mine fioliner, han har banket, lyttet, fjernet noen millimeter av stolen med sandpapir, banket her og der igjen, puttet en liten magnet inn i selve fiolinkroppen for å pusse vekk noen mikroskopiske lag med tre, spilt igjen, justert strengeholder, skruer, hakebrett, vi har diskutert bueteknikk, hvilken vinkel strengen bør treffes med for å oppnå maksimal klang. Jeg har opplevd instrumentet åpne seg opp til en ny klangrikdom når justeringene endelig falt på plass og alt stemmer. Så fioliner er levende, de vokser med oss, de forandrer seg etter hvordan vi spiller på dem.
Klang er nøkkelen. Klang kan være så mange ting: Den kan være flat, skarp, stikkende, skjærende, og den kan være rund, myk, løs, platt, og innimellom – og det er det vi ønsker oss – kan den også anta en enorm dybde, som om du dukker dypest ned i sjelen og finner en uvurderlig diamant der, for å si det med en klisjé. Og fiolinen er kanhende det av instrumentene som kommer nærmest den menneskelige sangstemmen. Vi kan synge like vakkert, og i tillegg gjøre så mye mer! Vi har et enormt rikt repertoar å forsyne oss av, og det vokser dag for dag.
Fiolinens tone er så nært beslektet med menneskestemmen når den er på sitt beste. Det å jobbe med å spille fiolin, det å lære å spille fiolin, handler om å lære å lytte etter nyanser, høre fine forskjeller i klang og tonehøyde. Kanskje er dette noe som kan hjelpe oss i mellommenneskelig forhold også? Jo bedre vi er til å lytte, jo bedre vi blir til å skjelne fine nyanser i klang, kanskje det blir lettere for oss å lese hverandre, lettere å forstå hverandre? Jeg er ikke sikker på dette, men det er jo en mulighet.
Å spille fiolin krever tålmodighet. Å øve er å ligne med en spirituell praksis. Å ta seg tid til å repetere små ting mange ganger, uten kanskje å se den konkrete meningen med det der og da – det gjør noe med oss som mennesker. Jeg tror vi forandres gjennom alle disse gjentagelsene. Vi lærer noe av det.
Munker har til alle tider lest bibeltekster på forskjellige tidspunkter av dagen. Jeg hadde en lærer si Alexanderteknikk som fortalte meg dette, og anbefalte meg å prøve: Les den samme teksten om igjen på forskjellige tider av døgnet, og observer hvordan du oppfatter den forskjellig, hvordan du oppfatter nye meningslag hele tiden. Legg merke til hvordan tekstens mening forandrer seg med døgnets ulike stemninger.
Slik er det kanskje med øving også, hvis vi er oss bevisste mens vi holder på: Vi oppdager stadig nye lag i de samme tonene, de samme figurene. Og så er det jo også slik at tonen og klangene og strøkartene kan kombineres på uendelig mange måter, så kreativiteten trenger aldri ta slutt. Har du lært de grunnleggende prinsippene for å øve skalaer kan du variere dem ustanselig og slik bevare nysgjerrigheten en hel livstid.
Tilbake til mysteriet som omhyller fiolinen: Dette instrumentet som – når jeg tenker meg om er det instrumentet som blir holdt nærmest hjertet. Vi holder det mellom hodet og hjertet, på venstre side; det er som skapt for nettopp å forbinde hodet med hendene, med hjertet som bindeledd. Høyre hånd er koblet til venstre hjernehalvdel, og venstre hånd til høyre hjernehalvdel. Den mest analytiske hjernehalvdelen styrer altså den mest sangbare og emosjonelle delen av spillet, nemlig buestrøket, og den følelsesdominerte høyre hjernehalvdel styrer venstre hånds fingre, som trykker ned strengen.
Hendene våre tar opp stor plass i hjernen. På plakaten utenfor Steinerhøyskolen står det «Hode, hjerte, hender». Det er en vakker tanke. Det er en vakker tanke som er almengyldig: Du trenger ikke bekjenne deg til Steiners filosofi for å innse at alle mennesker har hode, hjerte og hender, og at det skjer noe magisk når de tre virker i harmoni med hverandre. Det å spille et instrument kan være en ypperlig måte å styrke disse forbindelsene på. Det å bruke hendene til å spille gjør at du utvikler deg. Jeg tror faktisk at samme hvor sjelløst eller talentløst eller giddalaust man øver, så er det noe med kraften i gjerningen i seg selv. Du må bevege hendene, du må bruke hodet, du må lytte, du må løfte instrumentet opp mot hjertet ditt, selv om det bare er en anelse. Bare dette lille gjør noe med oss.
Derfor spiller vi fiolin.