Dette er et stort tema som jeg føler meg veldig ydmyk overfor. Det er så lett å komme med klisjéer: «Vi må være tålmodige med hverandre, gode med hverandre, snille med hverandre, hjelpe hverandre.» Realitetene viser noe annet. Nyhetene er fulle av krig, uskyldige barn som dør, løgner og korrupsjon.
Hvordan kan vi da finne et fast ståsted som kan hjelpe oss med å fortsette å tro på at det finnes noe grunnleggende godt i menneskene, en iboende vilje til å forsøke så godt man kan å gjøre verden litt bedre dag for dag?
Filosofen Henrik Holm holdt et interessant foredrag på Oslo kulturskolens plandager i august. Han snakket om dannelse, hva dannelse er og hvordan vi kan bli dannede mennesker. Jeg skal ikke gå dypt inn i den tematikken nå, selv om det å ha tro på det gode i menneskene, eller det å ha tro på at vi kan utvikle oss som mennesker, er karakteristisk for nettopp det «dannede» mennesket. Han nevnte «selvforskyldt umyndighet» – det er en god forklaring på hvorfor vi ikke klarer å forandre oss. Vi holder oss selv tilbake, vi mangler mot, vi våger ikke vise frem det vi kan, si det vi har å si. Vi våger ikke skape forandring, og undertrykker dette i oss. For å forandre oss, må vi altså ta en kamp med oss selv, med den selvforskyldte umyndigheten, det mørket i oss som hindrer oss i å se at vi kan sprenge grenser, kan utfolde oss mer enn vi tror. Men nettopp dette er ikke lett! Det er kanskje noe av det vanskeligste som finnes! Og det krever både innsikt og mot og vilje til overskridelse.
MØTET
Det er muligens slik at noen forutsetninger må være tilstede for at vi skal komme i kontakt med nettopp dette med å ha tro på menneskene. Ha tro på andre, men også på seg selv. Holm nevnte at dannede mennesket evner å begeistre andre! Det evner å stille spørsmål ved seg selv, det er ydmykt overfor sin rolle i universet, det ser seg selv som en del av historien. Det dannede mennesket ser ikke svart-hvitt på ting, men kan skjelne alle de grå nyansene i mellom.
Vi inngår alle som en del i en større sammenheng, og vi hører alle sammen, vi utfyller hverandre.
Her er det MØTET blir viktig, det fysiske, sanselige møtet. Øyeblikket da vi er i samme rom som en annen person, vi deler en erfaring, en opplevelse, vi utveksler tanker, følelser.
Musikk kan spille en viktig rolle her. Ved å spille musikk utvider du språket utenfor ordenes grenser, du får flere nyanser å spille på, et videre uttrykksrepertoar. Å lære å spille musikk handler om å forstå hvordan du kan uttrykke deg selv på en slik måte at du når frem til andre mennesker.
Som lærer er oppgaven å alltid ha tro på at det finnes noe i eleven som kan vekkes, utvikles, og legge forholdene til rette for at dette skal få vokse frem så uhindret som mulig. For å få dette til trenger vi tid, vi trenger langmodighet, vi trenger utholdenhet. Vi trenger å sette ønsket om at alt skulle ha gått litt fortere fremover, eller helst vært litt annerledes, på vent.
Klarer vi det, kan vi berede grunnen for et ekte møte, et møte der noe nytt kan oppstå, noe som er større og videre enn det vi kan skape helt alene. Og i dette møtet, kan det også hende at det oppstår en innsikt om at «jeg er viktig!» «Jeg spiller en rolle, det er viktig at jeg bruker det beste jeg har til det beste for helheten.»
Å tålmodig tro på dette er en musisk måte å leve på.