Jeg stiller spørsmålet utifra en ubehagelig følelse av at Alexanderteknikken er blitt upopulær. Eller kanskje den rett og slett er blitt nesten usynlig. I hvert fall her i Norge. Jeg hører rykter om at det også er slik i Europa: Vi hadde nylig en lærer fra Berlin på besøk, og han nevnte at han også opplevde det slik.
Alt går i bølger her i livet, og slik vil det også være med forskjellige metoder. I noen perioder er noe mer i vinden enn noe annet, og det gjelder selvsagt også for Alexanderteknikken. Koronatiden og nedstengningene hjelp selvsagt ikke, i og med at Alexanderteknikklærere bruker berøring i undervisningen, og det ikke blir helt det samme å ha timer over Zoom.
Men noe av grunnen til denne «upopulariteten» ligger vel kanskje også i Alexanderteknikkens natur. Vi snakker om å stoppe, om å «ikke gjøre», det er vanskelig å kort forklare hva det egentlig ER, og så videre. Når man forsøker blir det lett litt uklart og tåkete. Er det en filosofi eller en metode? Har det noe med musikk å gjøre? Og så sier vi at du må komme og prøve, du må komme og få en opplevelse av hva det er. Da forteller folk om hvor fantastisk lette og avslappede de har følt seg når de går ut fra timen, om at de har følt at deble flere centimeter høyere og opplevde en ny frihet. Og det er jo fantastisk! men som alle fantastiske følelser blekner også denne etterhvert. Så vi må finne noe mer håndfast som kan forklare hva Alexanderteknikken ER.
Et sett med prinsipper.
Patrick MacDonald satte ned fem prinsipper, og sa at du kunne teste andre metoder opp mot disse: Mangler de en av «ingrediensene», er det IKKE Alexanderteknikk. De fem prinsippene han stilte opp var:
- Gjenkjennelse av vanens makt
- Å stoppe eller å sette en reaksjon på vent.
- Gjenkjennelse av feilaktig sansefortolkning
- Å tenke retning
- Primærkontrollen (eller det å opprettholde en fordelaktig balanse mellom hode, nakke/hals og rygg).
Disse fem prinsippene virker gjensidig på hverandre, og du kan ikke snakke om det ene uten uunngåelig å berøre de andre.
For å si dette på en annen måte: Først må vi begynne å legge merke til oss selv. Vi må begynne å se hva vi gjør, når det fungerer, og når det ikke fungerer. Vi må legge merke til vanene vi har, og finne ut om de er bra for oss eller ikke. På veien oppdager vi kanskje at vi faktisk ikke alltid gjør det vi tror vi gjør: Vi tror kanskje at vi holder hånden i en fordelaktig stilling for vibrato, men så forteller læreren oss at vi dreier hånden på en sær måte som vi ikke var klar over selv. Når vi oppdager vaner vi ikke liker og vil forandre på, må vi lære oss å stoppe i tide! Og Alexander oppdaget at det slett ikke bare handlet om å stoppe, men også om å da ta et nytt valg, og ikke srette automatisk inn i det. Og her kommer også dette med hode-nakke-ryggbalansen og det å tenke retning inn: Når du har stoppet opp, og skal til å gjøre det du vil gjøre, da vil du ta med deg en ny koordinasjon inn i handlingen. Du vil gi kroppen din plass, finne en velstemt tonus i hele kroppen, en finstemt balanse mellom den idéen/intensjonen du har, og kroppens utførelse. Du vil blande deg minst mulig inn i det som skjer.
Det sier seg kanskje selv nå at det er nyttig å få feedback i løpet av en slik prosess, og det er her vi Alexanderlærere kommer inn. Vi hjelper elevene våre i prosessen med å oppdage kognitiv dissonans, feilaktig sanseoppfatning, en dissonans mellom det du tror du gjør og det du faktisk gjør, og hjelper elevene med å lære å stoppe i tide, slik at de får en erfaring med hvordan det er å utføre en kjent oppgave på en ny måte.
SÅ – hvorfor trenger vi fortsatt dette? Er det ikke for møysommelig, for tålmodighetskrevende? Kan vi ikke gjøre ting på en enklere og mer direkte måte?
Er Alexanderteknikken best egnet for presisjonshungrige perfeksjonister?
Man kan sikkert komme langt på andre måter også. Men ofte da på bekostning av noe: For eksempel slitasjeskader, senebetennelser, en teknikk som aldri når helt opp, bare nesten…
Jeg tror vi trenger Alexanderteknikken mer enn noensinne! I en tid da mer og mer arbeid foregår foran skjermer, i en tid da kunstig intelligens avanserer fortere og fortere, i en tid som vår har vi virkelig behov for metoder som knytter oss nærmere virkeligheten, som hjelper oss med å avsløre våre egne svakheter, som hjelper oss med å lære å tenke kritisk. Vi trenger mer enn noensinne å lære å stoppe opp, se to ganger på det vi har foran oss, og spørre oss selv om førsteinntrykket vårt er riktig. Alexanderteknikken er et fantastisk verktøy til nettopp dette – fordi ved å «stemme» oss selv opp til en «bedre bruk av oss selv» som F. M. Alexander likte å kalle det, legger vi grunnen for å også tenke klarere tanker, og se oss selv i forhold til verden på en mer gjennomtenkt og reflektert måte.
En tanke om “Hvorfor Alexanderteknikk, igjen?”