Et år er snart til ende. Jeg har fått skrevet noen bloggposter i det minste, om ikke så mange som jeg hadde håpet. Det har vært et begivenhetsrikt år, med mye undervisning, Suzukiutdanning, konserter, reiser. Grusomme ting skjer ute i verden, krig her, krig der, det får en til å tenke over hva det faktisk er viktig å holde på med. Hva kan jeg gjøre her og nå som kan gjøre verden til et litt bedre sted? Hvordan skal jeg være som menneske for å yte mitt beste i denne verden?
Det ér viktig å gi barn muligheten til å utvikle seg på best mulig måte. Men det er også viktig å gi seg selv muligheten til å fortsette å utvikle seg, selv om en er blitt voksen. Vi må alltid fortsette å arbeide med dette,
Hva har jeg lært dette året? Mye om tålmodighet, og mye om gjentagelser, særlig om gjentagelser av veldig enkle ting.
Jeg har skrevet litt om hvorfor vi på død og liv skal spille fiolin ? (Det er et instrument som er forholdsvis vanskelig å spille, man må øve mye, og man er slett ikke garantert å lykkes.)
Og litt om hvorfor jeg mener det fortsatt fortsatt viktig å holde Alexanderteknikken i live. (Hvorfor kan jeg ikke bare velge meg noe som er litt mer konkret, noe enklere?)
Kanskje skriver jeg om dette for å overbevise meg selv om at de valgene jeg har tatt i livet er rikitge, for å forsvare meg selv når det oppleves som om man møter mye motstand og at det en driver med er upopulært.
Men jeg liker det upopulære, liker det som yter motstand, det som du må kjempe litt for å komme gjennom. Jeg tror det er en verdi i det, at man blir sterkere av det.
Og hva med disse evindelige gjentagelsene? Hvorfor er det så viktig å gjenta?
Jeg merker selv utålmodigheten i meg, hvordan kan jeg ta meg tid til å jobbe så lenge med én ting? Det er så mye nytt og spennende der ute, så mye fristende, så mye jeg har lyst til å se, å lære og gjøre! Hvorfor skal jeg holde på med det samme om og om igjen?
Det slo meg en gang vi øvde inn en Schubert-trio, at det føltes unaturlig å gjenta begge delene i den langsomme satsen slik det er notert, og det har jeg opplevd i mange andre konsertsammenhenger også.
En langsom sats fra ca. 1800-tallet er notert med to deler der begge har repetisjonstegn, men for oss nulevende føles det som det blir for langt å gjenta den andre delen.Kanskje var det ikke slik den gangen musikken ble skrevet? Menneskene på den tiden hadde jo ikke ubegrenset tilgang på musikk slik vi har, de hadde hverken Spotify, Netflix, eller X. Kanskje de helst ville at stykket skulle vare lengst mulig. Kanskje de rett og slett hadde en annen opplevelse av tiden?
Det bringer meg over til tanken om at vi fortsatt er mennesker som kanskje ikke egentlig er så forandret. Essensen i oss er fortsatt den samme.
Og det betyr at det fortsatt er viktig å gjenta – om enn ikke på en mekanisk, automatisk måte – det er viktig å gjenta med fantasi og et improviserende sinnelag, gjenta for å se verket fra forskjellige vinkler, oppdage nye sider ved det.
Da eier man etter hvert stoffet på en helt annen måte, musikken synker bokstavelig talt inn i kroppen. Og i en tid da kunstig intelligens gjør storminnrykk, tror jeg det er viktigere enn noensinne at vi menneskelige mennesker tar eierskap til kulturarven vår.
Som en meget god venn av meg en gang sa, hun var en fin forfatter som skrev bøker for ungdom, og vi snakket mye om nettopp om hvor viktig det er å hele tiden prøve «å gjøre verden litt bedre». Hun var ikke så opptatt av å ha et stort publikum, men mente heller at det å skrive for henne handlet om: «Å forklare, fortelle, kanskje vekke noe i hjertene til folk!»
Og det er en fin tanke å avrunde dette året med, og begynne det neste:
La oss gå dypt inn i ting, gjenta mange ganger slik at vi eier det vi leser og spiller og lærer oss. La det bli en del av oss. La oss aldri slutte å undre oss på veien – hva forteller dette så kjente stoffet meg i dag? Kan jeg finne noe nytt i dag? Da kan vi føye noe nytt til det gamle, brodere videre, skape nye, vakre store mønstre ut i fra en essens som er dypt lagret i oss. Og da kan vi kanskje forklare, fortelle og vekke noe i noens hjerter – og med det kanskje også gjøre verden litt bedre.
Gledelig jul!