Å få spille Mahler med Herbert Blomstedt og Oslo-Filharmonien er et privilegium av de sjeldne. Sist torsdag og fredag skjedde det, vi spilte Mahlers første symfoni, den med tredjesats basert på “Fader Jakob”. Herbert Blomstedt har en lang karriere bak seg, han fyller 89 år i år, men dirigerer fortsatt like engasjert, vital som få og full av glød. Han har en usedvanlig tydelig tilstedeværelse på podiet, det er akkurat som oppmerksomheten strekker seg over hele orkesteret og når selv de musikerne som er lengst unna, kanskje til og med bortenfor. Med skarpt blikk og små håndbevegelser styrer han orkesteret. Egentlig er jeg fristet til å si at han frigjør orkesteret, han får oss til å puste. Siden jeg har brukt mye tid på å fordype meg i kroppsbruk, legger jeg spesielt merke til hvor frie håndleddene hans er. Det høres litt underlig ut at å si at hvordan én mann bruker håndleddene sine får konsekvenser for klangen i et helt symfoniorkester, men det er faktisk slik. For dirigentens nærvær i sin egen kropp får ringvirkninger for alle oss som spiller – er han ledig og balansert i sin kropp er det lettere for oss også å bli det. Vår oppgave er jo realisere dirigentens intensjoner – som han konkret manifesterer gjennom blikket, håndbevegelsene, større bevegelser i kroppen, og selvsagt også gjennom hvilke ord han velger å bruke når han instruerer.
For meg er Blomstedt et nydelig eksempel på et menneske der tanken og intensjonen, og det fysiske resultatet – bevegelsene, ordene – er vakkert balansert. Det gjør det smidig for orkestermusikerne å følge ham, og det musikalske resultatet blir overbevisende – det var i hvert fall tordnende applaus fra publikum i Konserthuset to dager på rad.
Et av Alexanderteknikkens viktigste prinsipper er tanken om at vi mennesker er HELE, det finnes ingen egentlig splittelse mellom kropp og tanke slik vi ofte tror. F. M. Alexander brukte ordet psyko-fysisk, et menneske er en psyko-fysisk organisme. Kanskje er det ikke så dumt det ordet – selv om det er litt tørt, er det en eksakt beskrivelse.
Dette virker ikke så vanskelig å forstå på papiret. Det er mye snakk om det rundt oss for tiden. Sannheten er vel heller at det ER vanskelig å gripe hvor dypt dette faktisk stikker. Jeg griper meg selv stadig i å tenke på kroppen min som noe som liksom er utenfor MEG, i den grad at jeg kan finne på å neglisjere den, glemme å gå og legge meg når jeg kjenner at jeg egentlig bør, spise mer sjokolade enn jeg har godt av, sitte for lenge stille i en sofa selv om jeg egentlig kjenner at jeg trenger å gå ut for å trekke litt luft og bevege meg.
Dette er menneskehetens evinnelige problem, vi gjør det vi egentlig IKKE vil hele tiden, og forstår ofte ikke hvorfor. Hva ville skjedd dersom jeg klarte å ta innover meg sannheten om at JEG er én, ikke to (eller flere;-)). Ville jeg da stoppet noen handlinger tidligere? Ville jeg tatt mer hensyn til de signalene kroppen sender meg, smertefornemmelser, tretthet, ubehag av forskjellig art? I stedet for å tviholde på viljen min, og troen min på at ting må være slik og slik, fordommene mine? Alt kunne blitt annerledes da.
Tilbake til Blomstedt: Jeg vil bruke ham som eksempel på et menneske som faktisk er nærmere denne enheten enn mange av oss. Han demonstrerer en overbevisende samklang mellom intensjon og kroppslig resultat – det han vil uttrykke og det som faktisk blir uttrykt av orkesteret ligger tett opptil hverandre. Dette kan skje fordi han er i pakt med kroppen sin, han forsøker ikke å overstyre noe, han forsøker ikke å tvinge orkesteret i noen retning, han leder oss, javisst, men med en lyttende, åpen holdning, frihet i bevegelsene og krystallklare intensjoner. Og gjennom det oppnår han en uttrykkskraft som vi sjelden får oppleve.
